7 tips for implementering av velferdsteknologi

En casesamling om velferdsteknologi og en kartlegging av arbeidskraftmangel i Danmark, Finland, Norge og Sverige

🔗 Felles nordiske erfaringer ⇗
7 tip til succesfuld implementering af velfærdsteknologi 🔗 Rapport ⇗
Velfærdsteknologi i Norden i en tid med mangel på arbejdskraft

 "1. Vent til, at teknologien er køreklar og vær bevidst om brugernes behov."

Det er sikkert og visst. Mange dårlige løsninger finnes på markedet med halvferdige produkter, da aksjeselskaper må tjene penger og derfor lanserer løsninger som ikke er ferdigutviklet. Samtidig kan det være stor variasjon i produktporteføljen fra leverandør til leverandør. Kommunene må ut på anbud med jevne mellomrom. Dette skaper problemer når den nye leverandøren ikke lever opp til forventningene rundt løsningene de lovet, og som allerede var en del av tjenestetilbudet gjennom den gamle leverandøren.

 

"2. Kør én implementeringsproces ad gangen."

Nemlig! Ellers blir det raskt uoversiktlig og kaotisk. Det er alltid mange folk, ledd, beslutninger og oppgaver som må koordineres i en fin, symfonisk dans. Enkelhet er nøkkelen.

"3. Sæt tempoet ned."

Helt riktig. I tråd med punkt 2: Stopp opp flere ganger og sjekk om vi har kontroll. Er ROS-analysene på plass? Har vi vurdert alle risikoer? Er det feil eller mangler med utstyret? Er alle folk, ledd og prosesser synkronisert? Rooolig...

 

"4. Lad medarbejdere, som motiveres af det digitale, føre an."

Nemlig! La superbrukerne få skinne. De er fantastiske og utrolig dyktige. Men de må få tid og rom til det, og lederne må gi dem frihet til å utfolde seg. Interesse skaper kunnskap

 

"5. Hav styr på arbejdsgangene og rollefordelingen."

Ja, både i implementeringen og spesielt når det går over i drift. De fleste kommuner mangler en teknisk driftsansvarlig som kan holde oversikt og kontroll over teknologiene. Lag tydelige og helhetlige tjenestemodeller hvor hele tjenestereisen blir kartlagt. Personale, superbrukere, teknikere, prosjektledere, systemansvarlige, IT-ansvarlige, teknisk driftsansvarlige, ledere og tjenesteeiere – alle må vite sin rolle.

"6. Snak med personalet om holdningen til velfærdsteknologi."

God kultur er et must. En rigid og negativ kultur dreper all velvilje, inspirasjon og stå-på-vilje. Omstilling er nødvendig, slik er det bare. Men fokuser på de positive sidene! Hold dialogen åpen med de ansatte. Ledere, prosjektledere og andre involverte må vise ansikt og være åpne for diskusjon med en velvillig holdning. Skap en fremoverlent, positiv, kreativ, dynamisk og inkluderende kultur. Fremhev gevinstene og de positive aspektene, og vær konstruktivt løsningsorientert i møte med utfordringer.

"7. Velfærdsteknologi skal være en prioritet for alle i organisationen."

De øverste lederne og rådgiverne må lytte og ta hensyn til erfaringene som finnes i organisasjonen, helt ned til grasrota. Hvis kommunen ønsker å satse, må dette prioriteres over alt annet. Det finnes mange typer gevinster, og ikke alle er like enkle å måle eller dokumentere. Kanskje ikke alle i organisasjonen skjønner hvorfor teknologi er viktig, men da må man igjen ‘lytte til personalet’. Hvis kommunikasjonen ikke fungerer godt, bør man se nærmere på de foregående punktene.

 

Tilleggsperspektiv fra DigitalVelferd

Erfaringer fra Norden viser at utfordringene med velferdsteknologi sjelden handler om selve teknologien alene. De oppstår i skjæringspunktet mellom organisering, kompetanse, tempo og forventninger. Mange kommuner har gått raskt frem i møte med bemanningsmangel og økende behov, ofte uten tilstrekkelig teknisk oversikt eller driftsforutsetninger på plass. Litt sånn Pippi-holdning. Satser på at man kan hoppe i fallskjerm uten opplæring i hvordan man pakker fallskjermen, eller flyr flyet, og så ellers bare setter i gang. Er flyet i det hele tatt funksjonsdyktig?

Når teknologien ikke fungerer som forventet, er det sjelden én enkelt årsak. Det handler om manglende helhet, uklare roller, for høyt tempo og løsninger som tas i bruk før organisasjonen er klar. De nordiske erfaringene peker tydelig på behovet for struktur, prioritering og realistiske vurderinger av hva som faktisk kreves for å lykkes over tid. Ufattelig mange kommuner har anskaffet seg VFT uten å ha noen reelle forutsetninger for å lykkes med det de holder på med, på grunn av manglende kompetanse i altfor mange ledd.

Helt fra å vite behovet, og hvordan teknologi faktisk kan hjelpe.
Mangler i anskaffelser som gir leverandøren hele fortrinnet, og lar dem gjøre som de vil.
Dårlig oppfølging av leverandør i ettertid, fordi dette ikke var et krav, eller fordi kommunen ikke makter å følge opp.
Dårlig oppfølging internt i kommunen, fordi man ikke vet hva man har rotet seg ut i. Ja, det er en fin dings, men vet du hvilket batteri som sitter i den, hvilke brannmurkrav som gjelder, hvordan databehandling skjer, krav til sikkerhet, driftsstabilitet og faktisk funksjonsevne? Samtidig er produktet allerede kjøpt, ofte med en svak serviceavtale, som er vinn-vinn for hvem, egentlig?
Samtidig glemte man kanskje at det er greit å ha kompetanse i kommunen, selv om man heller ikke vil blande nabokommunene inn i saken.

Vi i DigitalVelferd har sett dette altfor mange ganger.

Tipsene ovenfor er derfor ikke ment som raske grep, men som nødvendige forutsetninger for å sikre kvalitet, trygghet og bærekraft i tjenestene.
Velferdsteknologi er et virkemiddel, ikke en snarvei.

Tilbake i 2017, 2018 og 2019, da de fleste kommuner begynte å implementere stadig flere dingser, hoppet kommunene i med begge ben. Hele grunnmuren manglet. 
En slik oppførsel hadde privat næringsliv aldri akseptert. Da hadde ansvarlige personer fått sparken.

En bør hospitere litt innen privat servicenæring dersom en tror en vet best. 

Artiklene skal gi innblikk, refleksjon og diskusjon.