Når tryggheten svikter, er det ikke appen som rykker ut, det er folk.
Denne historien viser hvorfor teknisk beredskap ikke er luksus, men livsnødvendig.
 | ||||
Først en liten historie fra hverdagen:
Thomas i VFT driftsavdelingen sitter med kaffekoppen en tidlig tirsdagsmorgen. Han har så vidt rukket å sjekke e-posten før det plinger i overvåkingssystemet.
Noe er galt!
Han ser på skjermen, gnir seg i øynene og sjekker en gang til. Nettet til teleleverandøren er nede i deler av kommunen.
Det betyr én ting:Noen trygghetsalarmer fungerer ikke.
Thomas vet at dette er det vi kaller falsk trygghet. Alarmene står pent på hyllen hjemme hos brukerne, men uten forbindelse vil ingen høre når de trykker på knappen. Da må manuelle rutiner settes i verk.
Han ringer leverandøren, som raskt bekrefter problemet. Sammen begynner de å snevre inn feilen. Hvilke alarmer er faktisk berørt? Ikke alle er nede, og Thomas vet hvor viktig det er å finne ut hvem som er trygge og hvem som ikke er det.
Han lager en sikker liste med bare nødvendige opplysninger: EPJ-ID, distrikt og sted. Akkurat nok til å identifisere, uten å dele unødvendig personinformasjon. Listen sender han i en felles chat i Teams, hvor Solveig i hjemmetjenesten svarer raskt.
Solveig er superbruker og vet hva hun skal gjøre. Hun fordeler informasjonen til de tjenesteansvarlige i de berørte områdene. Én av dem er Anja, en erfaren helsepleier. Anja får beskjed om hvilke brukere som kan være uten fungerende alarm, og blir bedt om å sjekke at de har en annen måte å nå hjelp på, for eksempel å ha en telefon lett tilgjengelig. Hun tar på seg jakken og drar ut.
Et par timer senere tikker det inn beskjed til driftsavdelingen om at nettet er oppe igjen og alt skal være i normal drift. Thomas går inn i systemene og verifiserer. Han har fulgt med hele dagen, og nå ser han at alt fungerer som det skal. Alle enhetene pinger og kommuniserer igjen.
Han sender straks en melding ut i Teams-chatten og ber tjenestene teste utstyret.
Meldingene begynner å renne inn i fells chatten:
Fra Anja: «Bruker ID 34821 er testet OK. Alt fungerer fint nå. Snakket med
responssenteret gjennom alarmen. De hørte meg klart og tydelig. Hilsen Anja.»
Thomas smiler for seg selv. Det er ikke bare nettet som er oppe igjen, men hele kjeden av mennesker og teknologi som har gjort jobben sin.
Sånn skal det være!
 |
| Thomas er på vakt |
Hvis situasjonen var en annen
Tenk om Thomas jobbet i en liten kommune med driftstid 07–15, uten vaktordning og uten å snakke med nabokommunene.
Da måtte hver kommune selv oppdage problemet – gjerne først når en bekymret pårørende ringer til hjemmetjenesten.
Tekniker ville blitt hentet inn på overtid av leder, via den trege kommandoveien. Hver tekniker ville etter hvert startet feilsøking på egen hånd og måttet gjennom akkurat det samme tidskrevende og kompliserte forløp.
Men hva om teknikeren ikke hadde mulighet, og det i den lille kommunen kun er én person som kan det? Men han eller hun er bortreist, syk, mangler barnevakt, på shopping eller annet…
Kommunikasjonen ville blitt fragmentert, og man ville ofte brukt timer eller dager på å finne årsaken. Samtidig ville alt være manuelt, tid- og ressurskrevende.
Men dette blir glemt i prosjektfasen og implementeringen, hvordan den tekniske drift skal fungere og helgarderes.
I det man oppdager at det er en feil, vil uro allerede ha spredt seg blant brukere og helsepersonell.
Risikoen for dobbeltarbeid, unødvendige manuelle rutiner og feilprioriteringer ville vært langt større.
Noen kommuner ville kanskje raskt fått løst problemet, mens andre ville stått fast mye lenger. Ikke fordi de ikke prøver, men de mangler tilgang på kompetanse, erfaringer og systemer som gjør det mulig å agere presist og koordinert.
Dette er forskjellen mellom å ha en robust, felles teknisk beredskap, og det å stå alene.
Det er ikke bare et spørsmål om effektiv drift, men om tryggheten til de menneskene teknologien er der for å beskytte.
Hvorfor dette fungerer med IKS
Dette er ikke bare en teoretisk fordel, men en praktisk gevinst.
Kommuner som lykkes har systemer for å dele både arbeidskraft og kunnskap, og de har investert i strukturer som gjør at teknisk drift kan levere på høyt nivå hver dag, hele året, hver time, hos alle folk.
Det er nettopp derfor verifikasjonstesting og utelukkelsesteori ikke bare er tekniske begreper. De er verktøy som sikrer at trygghet faktisk er trygghet.
Så hvordan får vi alle sikret denne kompetansen inn i alle kommuner, slik at vi kan oppleve den gode historien i vår egen kommune, der vi selv en dag skal bli gamle og skrøpelige?
Vi i #DigitalVelferd ber om at folk tar opp denne diskusjonen. At dette blir hørt. At folk forstår at vi ikke kan fortsette som nå, der hver kommune kjører sitt eget løp i sin egen lille verden.
Ta nå og snakk sammen om mer enn prosjekt, implementering og tjenestereise. Snakk sammen om den tekniske driften.
Thomas sin jobb er ikke noe man lærer seg over natten eller i en bok. Det er kompetanse som bygges gjennom erfaring med stordrift. Ikke 200 alarmer, men 5000 eller 10 000 alarmer. Uten slik kapasitet og erfaring ville mange kommuner i realiteten vært konkurs.
Hva skjer når vi går fra historier og erfaringer til det faglige grunnlaget?
I Del 2 ser vi nærmere på verifikasjonstesting og utelukkelsesteori. Hvordan fungerer det i praksis, hvorfor er det et kritisk emne inn i velferdsteknologiens drift, og hva som kreves av kompetanse for å mestre det.
Artiklene skal gi innblikk, refleksjon og diskusjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar