Del 2: Verifikasjonstesting og utelukkelsesmetoden

Verifikasjonstesting og utelukkelsesteori høres kanskje teknisk ut, men det handler om trygghet i praksis.

Når utstyret svikter, må vi vite hva som faktisk virker og hva som ikke gjør det.

    Har du lest Del 1??

    Verifikasjonstesting og utelukkelsesmetoden

Når tryggheten svikter, er det ikke appen som rykker ut, det er folk. Denne historien viser hvorfor teknisk beredskap ikke er luksus, men livsnødvendig.

Verifikasjonstesting

Det Thomas, Solveig og Anja gjorde denne dagen er et godt eksempel på verifikasjonstesting i praksis. Det handler om å bekrefte at utstyret faktisk fungerer, og ikke bare anta at det gjør det.

Verifikasjonstesting, eller verifisering, er en strukturert prosess som bekrefter at et produkt eller en del av et produkt oppfyller de kravene som er satt. I praksis betyr det å sjekke at løsningen er bygget riktig i forhold til kravspesifikasjonen, og at den fungerer slik den er ment å gjøre.

Formålet er å sikre at kravene som ligger til grunn er komplette, tydelige og gjennomførbare. Det gir trygghet for at sluttresultatet blir i tråd med det som var planlagt.

Fokuset i verifikasjonstesting ligger på å måle og vurdere om produktet faktisk samsvarer med de tekniske og funksjonelle spesifikasjonene. Det kan være alt fra å kontrollere tekniske dokumenter, gjennomgå konfigureringer, til å utføre reelle tester av funksjonaliteten.

Når gjøres det?
Verifikasjon skjer ikke bare én gang, men bør være en kontinuerlig prosess. Den kan starte allerede når kravene utformes, og fortsette gjennom hele livsløpet til løsningen. På den måten oppdages feil tidlig, før de får større konsekvenser.

Hvorfor er det viktig?
Jo tidligere en feil oppdages, jo enklere og billigere er det å rette den. Når det gjelder velferdsteknologi, er det dessuten et spørsmål om sikkerhet og tillit. Brukerne må kunne stole på at utstyret virker når det trengs, og at feil blir fanget opp og rettet på en kontrollert måte.

Verifikasjonstesting følger en logisk fremgangsmåte:

1. Feilen oppdages – gjerne gjennom overvåkingssystemer, varsler eller meldinger fra brukere og helsepersonell.
2. Feilen bekreftes – teknisk drift samarbeider med leverandør for å fastslå at det faktisk er et problem, og avklare omfanget.
3. Feilen snevres inn – her brukes utelukkelsesteori. Ved å teste og kontrollere steg for steg, utelukkes de som ikke er rammet. Dette gjør at man kan bruke ressursene på de som faktisk trenger oppfølging og manuelle rutiner.
4. Utbedring – leverandør eller teknisk drift retter selve problemet. Teknikere kan springe i kulissene for å ordne opp og restarte utstyr og masse andre ting.
5. Etterkontroll – når feilen er løst, testes utstyret på nytt for å bekrefte at alt fungerer som det skal. Her trengs det ofte hjelp av de som kjenner brukerne best og som er ute i tjeneste som feks hjemmetjenesten. Da føler brukeren seg trygg og god.

 

Utelukkelsesmetoden

Utelukkelsesteori, slik vi bruker det i teknisk drift av velferdsteknologi, er en strukturert metode for å snevre inn et problem. 

Vi starter med alle mulige feilkilder og jobber oss systematisk ned til den faktiske årsaken. Her trengs det ofte meget kontrollert testing som kan være enormt komplisert, samt tids- og konsentrasjonskrevende. 

Et godt IT-system for driften er nødvendig, men er ofte ikke gode nok på loggføring, filtrering og dokumentering, som derfor krever mye manuell jobb av spesialister.

Poenget er å luke ut de områdene, enhetene eller brukerne som ikke er berørt, slik at vi kan konsentrere ressursene der det faktisk er nødvendig. 

Dette høres kanskje enkelt ut, men i praksis kan det være krevende. Særlig når vi snakker om elektroniske systemer som er koblet sammen på flere nivåer.

I velferdsteknologi kan vi for eksempel ha:

• Selve utstyret hos brukeren
• Kommunikasjonslinjen mellom utstyret og mottakssentralen
• Programvaren som tolker og sender signalene videre
• Integrasjonen mot helsefaglige systemer og utstyr

 

Feilen kan ligge i ett av disse leddene, eller i en kombinasjon. Utelukkelsesteorien hjelper oss å teste metodisk og hele tiden spørre: «Hva kan vi nå utelukke som årsak?».

Kan problemet være noe så simpelt som at mobilen til hjemmetjenesten ikke er oppdatert til nye programvare?  Ja – det kan det. Men er ikke nødvendigvis noe særlig lett å oppdage…

 

Hvorfor er dette viktig?

Uten denne metoden risikerer vi å bruke masse tid og ressurser på å følge opp alle – også de som faktisk ikke har et problem.

• For helsepersonell betyr det at man kan prioritere innsatsen der det virkelig trengs, og slippe unødvendige manuelle rutiner.
• For brukerne betyr det færre unødvendige avbrytelser, og at de som faktisk har et problem får raskere hjelp. Har brukeren ikke et problem, kan det eliminere tryggheten og tvilsette teknologien unødvendig.
• For ledelsen betyr det mer effektiv drift og bedre ressursutnyttelse.

 

Noen vil kanskje tenke at det er tryggere å behandle alle som om de er berørt, i tilfelle man overser noen. Nei nei nei – dette kan faktisk skape mer kaos enn trygghet. Hvis alle ansatte jobber ut fra at «alle er rammet», får vi dobbeltarbeid, unødvendige utrykninger og i verste fall mindre oppmerksomhet på de som virkelig trenger umiddelbar oppfølging.

I praksis handler dette om balanse. Vi må reagere raskt, men samtidig bruke hodet og dataene vi har tilgjengelig. Den tekniske driftsavdelingen og leverandøren jobber derfor tett sammen for å bekrefte hvem som er berørt, før helsepersonell settes inn der det virkelig trengs.

Verifikasjonstesting og utelukkelsesteori som kjernekompetanse i teknisk drift

Å mestre verifikasjonstesting handler ikke bare om å trykke på noen knapper eller lese av en skjerm. Det krever en kombinasjon av teknisk innsikt, systemforståelse og evnen til å navigere i komplekse situasjoner. Alt imens folk rundt deg stresser og vil ha hjelp.  

Teknisk forståelse er grunnmuren. Man må ha innsikt i hvordan utstyret hos brukeren fungerer, hvordan signalene overføres via mobilnett og krypterte linjer, hvordan programvaren behandler data, og hvordan alt integreres mot helsefaglige systemer.

I tillegg må man ha presis kommunikasjon med både leverandører og helsepersonell. Når en feil skal verifiseres, må informasjonen være tydelig og målrettet, slik at alle involverte forstår hva som faktisk er testet og utelukket som feilkilde.

Overblikk over både tekniske og operative rutiner er også avgjørende. Man må vite hvilke tester som skal utføres først, hvem som skal involveres på hvilket tidspunkt, og hvordan resultater skal dokumenteres. Man må kjenne tjenesten som bruker teknologien.

Kunnskap om personvern og datasikkerhet er en forutsetning. Under feilsøking kan man få tilgang til logger med brukerdata, lokasjonsinformasjon og systemstatus, og da må man vite hvordan informasjonen skal behandles sikkert og i tråd med lovverket.

Denne kompetansen hentes fra flere bransjer, men i utgangspunktet ikke fra kommunal sektor. Kompetansen må oftest hentes inn utenifra:

• Elektrikere og svakstrømsmontører – erfaring med målinger, koblinger og fysisk feilsøking.
• IKT-driftsfag – forståelse for nettverk, servermiljøer og systemintegrasjoner.
• Telekommunikasjon – erfaring med signaloverføring, feilanalyse og drift av kritiske tjenester.
• Automatisering og industriell IT – strukturert feilsøking og prosessforståelse.

 

Utdanningsmessig kan man rekruttere både fra fagbrev som elektriker, IKT-driftsfag, automatiker eller telekommunikasjonsmontør, og fra høyere utdanning innen elektronikk, dataingeniørfag og helseteknologi. Andre har lang erfaring innen elektronikk og har nørdet i alle år på en autodidakt måte, som kan gjøre de enda bedre pga den sterke interesse.

Når verifikasjonstesting og utelukkelsesteori brukes sammen, blir prosessen mer effektiv. Først bekrefter man om utstyret faktisk fungerer som spesifisert, deretter snevrer man inn feilkilden til ett eller få punkter som kan utbedres. For helsepersonell betyr det at man slipper unødvendige manuelle rutiner, for brukerne at de får raskere hjelp, og for ledelsen at ressursene brukes der de gir størst effekt.

Elektronikk og IoT-utstyr i velferdsteknologi er ikke «plug and play» som utgangspunkt. Det krever planlagt testing, en metodisk tilnærming, og et tett samarbeid mellom tekniske spesialister, leverandører og helsepersonell for å sikre at systemene leverer trygghet i praksis – ikke bare på papiret.

Tingenes internet

Velferdsteknologi er primært IoT utstyr. IoT er noe du bør slå opp og lære deg mer om, da dette er en type utstyr som er overalt rundt deg. 

What is the Internet of Things, or IoT? A Simple Explanation | IoT For All

What is the Internet of Things (IoT)? | McKinsey

Internet of Things, eller IoT, beskriver et nettverk av fysiske enheter som er koblet til internett og kan kommunisere med hverandre og med sentrale systemer. Dette kan være alt fra trygghetsalarmer og medisindispensere til sensorer for temperatur, bevegelse eller dørstatus. 

Felles for dem er at de har innebygde sensorer, elektronikk og programvare som gjør at de kan samle inn, sende og motta data uten at brukeren trenger å gripe inn. I velferdsteknologi betyr dette at utstyr kontinuerlig rapporterer sin status og varsler om avvik i sanntid.

For teknisk drift gir dette helt nye muligheter, men også et større ansvar. Når alt er koblet sammen, kan en feil ett sted påvirke mange enheter samtidig. Derfor er verifikasjonstesting og utelukkelsesteori helt avgjørende. 

Ved å systematisk teste, analysere og utelukke mulige feilkilder kan man raskt finne årsaken, enten det er lokalt hos én bruker, i kommunens nettverk eller hos leverandøren. IoT gjør det mulig å hente ut presis informasjon direkte fra utstyret, men det krever riktig kompetanse til å forstå og tolke dataene, vite hvordan utstyret er bygget opp, og bruke denne innsikten til å handle raskt og korrekt.

Manglende kompetanse kan føre til at feil håndteres tregere, at unødvendig manuelt arbeid utføres, eller at brukere mister tillit til teknologien. 

Når man derimot har spesialister med erfaring fra stordrift, kan man sikre at systemene fungerer som de skal, at feil isoleres raskt og at ressursene brukes der de gir mest effekt. IoT er derfor ikke bare en teknologisk trend, men en grunnmur for effektiv, sikker og skalerbar drift av velferdsteknologi – forutsatt at kompetansen er på plass.

Velferdsteknologi er komplekst.
Tenk for bare noen få år siden var trygghetsalarmen fortsatt på kablet telefonlinje, med manuelle oppring om tekniske feil og alarmer, og all kommunikasjon foregikk på FAX… Det er bare noen få år siden. Det er gjerne ikke rart at kommunene ikke klarer å følge med. Dog privat alarm- og smarthus bransjene er flere årtier foran…

 

Så hva har vi lært 
Og hva tar vi med oss videre?

Ikke bare fra denne historien, men også fra våre egne erfaringer ser vi et tydelig mønster. Noen kommuner lykkes bedre med velferdsteknologi enn andre. Ofte handler det om tre ting: kommunikasjon, kompetanse og ressurser. Når disse tre henger sammen, fungerer systemene mer stabilt, feil rettes raskere, og både brukere og helsepersonell opplever større trygghet.

God kommunikasjon betyr at alle involverte får riktig informasjon til riktig tid – fra teknisk drift til helsepersonell, fra helsepersonell til sluttbruker. Det forhindrer misforståelser, reduserer unødvendige tiltak og gjør at innsatsen settes inn der den faktisk trengs. 

Uten god kommunikasjon kan små feil eskalere til store problemer fordi informasjon enten kommer for sent eller ikke når frem til de som kan løse oppgaven.

Kompetanse handler om å ha folk med riktig kunnskap og erfaring til å håndtere både tekniske og praktiske utfordringer. 

Det er ikke nok å bare ha utstyret på plass, man må forstå hvordan det virker, hvordan det skal testes, og hvordan man kan feilsøke effektivt. 

Uten kompetanse risikerer man at feil ikke oppdages i tide, eller at løsninger settes i verk som ikke faktisk løser problemet.

Ressurser betyr både tid, folk og verktøy. Selv den mest kompetente tekniker kan ikke levere gode resultater hvis de mangler tid til å gjøre jobben skikkelig, eller hvis de ikke har tilgang til riktig utstyr. 

Ressursmangel fører ofte til at feil blir stående for lenge, at man jobber reaktivt i stedet for forebyggende, og at tryggheten for brukerne svekkes.

Den større lærdommen er at teknisk drift og helsepersonell må jobbe som tannhjul. Ett tannhjul alene kan ikke drive maskineriet. 

Men når de beveger seg sammen med riktig informasjon til riktig tid, fungerer både teknologien og omsorgen som den skal. Det er i dette samspillet verifikasjonstesting og utelukkelsesteori viser sin fulle verdi.

Artiklene skal gi innblikk, refleksjon og diskusjon.