Mellomledd

Når brikkene står sammen, kutter vi mellomledd og bygger varige løsninger for fremtiden.
 

 

Hva skjer når vi fjerner et par ledd?

Tenk deg at du skal bygge noe viktig. Noe som skal vare, være trygt og gi resultater i mange år. Men i stedet for å hente inn de som kan faget, får du beskjed om å snakke med én som kjenner én som kanskje kan få tak i noen som kan hjelpe. Sagt litt omvendt. 

Slik fungerer det ofte i leveranser til kommunene. Teknologien går via produsent, via importør, via distributør, via norsk forhandler, via salgspartner, via konsulentselskap, via rammeavtale, via helseavdeling, og først da kommer det noen og setter det opp. Satt på spissen. 

Hver av disse tar sin bit av kaka. Det koster penger. Det koster tid. 

Og ikke minst: det gir tynnere kompetanse jo nærmere sluttbrukeren man kommer. 

Men hva skjer hvis vi tør å fjerne noen av leddene? 

 

Det økonomiske potensialet

La oss snakke tall.

En vanlig trygghetsalarm med sensorpakke, levert via norsk forhandler og installert av tredjepart, koster kommunen kanskje 5 000 til 8 000 kroner pr. enhet i investeringskostnad. Men den reelle kostnaden for produktet ut fra produsent er ofte under 2 000. Resten er mellomledd, fakturahåndtering, prosjektledelse og en håndfull gebyrer for “administrasjon”. Alle skal tjene penge, alle vil ha lønn. 

Det samme gjelder medisineringsstøtte, kamera, dørkontroll og sykesignalanlegg. Jo flere systemer, jo flere fakturastrømmer. Og jo flere organisasjoner involvert, jo mer usikker blir leveransen.

Når vi i stedet går direkte på produsent, førsteleddsimportør, grossist, kan vi hente ut stor stordriftsfordeler og redusere transaksjonskostnadene kraftig. Det kalles transaksjonskostnadsanalyse, og brukes ofte i økonomisk modellering for å finne hvor ressursene faktisk sløses bort.

Og det stopper ikke der.

Ved å eie egen teknisk drift og kompetanse internt, kan man redusere behovet for eksterne konsulenter. Dette gir høyere kapitalproduktivitet per ansatt, og gjør det lettere å regne hjem investeringene over tid.

Færre ledd gir:

• Lavere overhead
• Mindre kompleks koordinering
• Raskere feilretting
• Høyere kompetanse i førstelinje
• Lavere levetidskostnad (Total Cost of Ownership)

En ny modell for eierskap og ansvar

Hva om kommunene selv tok større eierskap til teknologien? Ikke bare ved å bestille utstyr, men faktisk forvalte det, drifte det, teste det og ha teknisk eierskap til verdikjeden?

Det ville gitt:

• Kontroll på avtaler og utstyr
• Innsyn i alle kostnader og betingelser
• Bedre teknisk dokumentasjon og rutiner
• Mulighet for mer presise prioriteringer

Og her kommer det interessante: mange tror at dette krever enorme investeringer, egne anbudsrunder eller konsulenthus for å få det til. Men det gjør det ikke nødvendigvis.

Så lenge man forholder seg til lovverket, er det mulig å gå mye mer direkte til verks. Bokstavelig talt.

Men det krever at vi tenker stordriftsfordeler. Flere kommuner må samarbeide, hvilket for mange er utenkelig. Dog det er for lengst i realisert innen el-kraft, renovasjon, brannvesen m.f. 

 

Hva lovverket faktisk åpner for

Kommuner har et stort handlingsrom så lenge anskaffelser skjer i tråd med Lov om offentlige anskaffelser (LOA) og forskrift om offentlige anskaffelser (FOA).

Men her er nøkkelen: Hvis kommunen kjøper fra et selskap den selv eier, og som ikke opererer i et kommersielt marked, kan man i mange tilfeller unnta anbudsrunder helt lovlig. Dette kalles egenregi-unntak.

Henvisning:

Se LOA § 2-4 bokstav a og FOA § 3-1, som åpner for egenregi så lenge kontrollkriteriene er oppfylt.

Dette gjør det mulig å opprette en struktur der kommunene samarbeider om både innkjøp, drift og kompetanseforvaltning. Det åpner døren for å handle mer direkte fra produsent eller importør, og kutte ut flere ledd, uten å være bundet av alle de kommersielle kravene i et vanlig anbud. 

Det gir handlingsrom, så lenge man gjør det riktig. 

 

Hva man faktisk får frihet til

Når man opererer innenfor egenregi, og samtidig følger kravene i kommuneloven og selskapsretten, kan man:

• Sette egne krav til teknisk kvalitet
• Forhandle direkte med produsent og underleverandører
• Styre kompetanse og drift selv
• Samordne investeringer og lager
• Holde full kontroll på datasikkerhet og systemeierskap

Man slipper å kjøpe inn konsulenttimer hver gang man skal vri på et kamera eller oppdatere en programvare. Man kan bygge opp egne spesialister som kjenner både brukerne og teknologien.

Og: man får skaleringsgevinst. Dette er et økonomisk prinsipp der kostnaden pr. enhet går ned når volumet går opp, fordi man fordeler faste kostnader på flere tjenestemottakere, ved stordrifts samarbeide mellom flere kommuner. 

 

Det finnes allerede en struktur for dette

Alt dette kan faktisk gjennomføres. Ikke bare i teorien. I praksis.

Det finnes allerede en lovlig måte å gjøre dette på. En måte der kommuner kan samarbeide, forvalte felles teknologi, inngå avtaler direkte, og unngå både kommersielt overskuddspress og dyre mellomledd.

Vi snakker selvfølgelig om et interkommunalt selskap, regulert av:

Lov om interkommunale selskaper (IKS-loven)

Kommuneloven kapittel 20 - Lov om offentlige anskaffelse.

Et IKS er et selvstendig rettssubjekt. Kommunene er eiere. Selskapet driver ikke kommersielt, men i tråd med samfunnsoppdraget. Man kan bygge opp teknisk drift, kompetanse, lager, responssenter og dokumentasjon under ett. Helt lovlig. 

 

Hvordan starter man et IKS?

1. Politisk forankring i hver kommune. Det må være et ønske og vedtak om samarbeid. Mandat må på bordet. 

2. Vedtekter lages i samarbeid, der formålet, eierandel og styresammensetning defineres.

3. Stiftelsesmøte avholdes, og selskapet registreres i Brønnøysundregisteret.

4. Oppstartsfase med budsjett, ansatte og arbeidsplan. 

5. Egenregi-vedtak i kommunene som eier, som sikrer direkte kjøp uten anbud. 

6. Mandatet legges til selskapet, som dermed overtar ansvaret.  

Alt dette er mulig. Det gjøres allerede flere steder i Norge. Ikke bare i renovasjon og brannvesen. Men også i helse, teknisk forvaltning og digitalisering. 

 

Det handler om å bruke handlingsrommet

Hvis kommunene virkelig ønsker kontroll, kvalitet og bærekraftig drift av velferdsteknologi, finnes det ingen grunn til å fortsette å betale mellomledd for ting man kan gjøre selv.

Ved å organisere teknisk drift og innkjøp gjennom et felles eid selskap, får man både økonomisk kontroll og faglig eierskap. Det gir tryggere tjenester og bedre bruk av ressursene.

Men kanskje viktigst: man får en struktur som tåler fremtiden. 
Det blir kun færre helsefaglige ansatte, men flere tjenestemottakere. 
Teknologien blir alt-avgjørende!
 

Kilder:
Lov om offentlige anskaffelser: Regjeringen.no – Lovdata
Forskrift om offentlige anskaffelser: Lovdata
Lov om interkommunale selskaper: Lovdata
Kommuneloven kapittel 20 om samarbeid: Lovdata

Artiklene skal gi innblikk, refleksjon og diskusjon.