Når teknologien svikter

Hvem "fikser" det?
⚠️ Trygghetsalarmen varsler ikke!
⚠️ Medisindispenser uten signal! 
⚠️ GPS viser feil lokasjon! 

 

 

Det kan høres ut som tilfeldige tekniske feil. Men hva om det ikke er tilfeldig?
Hva om det vi kaller feil, egentlig er varsellamper på en struktur som aldri ble bygget ferdig?

Vi er i en tid der teknologi i helse- og omsorgstjenester ikke lenger er et tillegg, men en grunnstein.

Mange eldre og personer med funksjonsnedsettelser er helt avhengige av at teknologien fungerer. Likevel ser vi gang på gang at det er uklart hvem som har ansvaret når noe ikke virker. Og at det er meget stor forskjell fra kommune til kommune, hvor godt de håndterer det. 

Hvem fikser det?

     Er det kommunen?

         Leverandøren?

             En ansatt på vakt?            

                 Eller ingen i det hele tatt?

                     Noen fikser? 

Teknologi uten teknisk eierskap

De fleste kommuner har ikke en teknisk driftsansvarlig for velferdsteknologi. Det betyr at teknologien er innført uten at noen har tydelig ansvar for drift, vedlikehold, dokumentasjon og oppfølging når ting går galt.

Resultatet er at feil håndteres tilfeldig og sporadisk. Hver gang noe skjer, starter man fra scratch, som om det aldri har skjedd før.

Dette er ikke bare ineffektivt. Det er risikabelt. Velferdsteknologi er ikke smarthus, det er ofte samfunnskritisk infrastruktur, på linje med vann, brannvarsling og helsejournaler. 
Velferdsteknologi uten gode rutiner innen teknisk drift, det er falsk trygghet. 

Likevel behandles det ofte som forbrukerelektronikk. Det må ta slutt. 
Trygghetsalarmen er ofte tenkt som en servicetjeneste, men for brukeren er den helsemessig nødvendighet. 

Hvem tar telefonen når det haster?

Et av de mest konkrete problemene handler om feilretting. Når noe svikter, forventes det ofte at helsepersonell skal løse det.v

Men mange har ikke fått tilstrekkelig opplæring i teknologien de bruker. Ikke fordi de er uinteresserte eller udyktige, men fordi det rett og slett ligger utenfor deres fagområde. Det må politikerne huske. 
Likevel prøver de selvfølgelig å "fikse det selv", eller bruke tid på å kontakte leverandørens support. Oftest blir de nød for det, og pr idag er det nok eneste mulighet for langt de fleste kommuner. 

Når det ikke finnes en lokal teknisk ressurs med oversikt, blir helsepersonell sittende igjen med ansvaret. Det er uholdbart. Tryggheten til brukeren må ikke være avhengig av vilje og tilfeldige løsninger fra ansatte som allerede har for mye å gjøre. Det vi vi parallelt husker samtidig er at helsepersonellet er sterkt underbemannet. Det er simpelthen ingen flere å ansette fra noen plass....

Et system med mange hull

Mangelen på teknisk struktur gjør at vi mangler logging og sporbarhet. 
Hvem oppdaget feilen? Hva ble gjort? Virket det etterpå? Hvorfor - Hvorfor ikke?

Uten dokumentasjon blir det vanskelig å lære, forbedre rutiner eller stille krav til leverandørene. 
Dette kan ikke være opp til helsepersonell. Det er de helt feil ressurs for. 

ange kommuner har heller ikke rutiner for å teste og kvalitetssikre teknologien etter installasjon. Ofte tas utstyret i bruk uten grundig verifisering, og feilen oppdages først når noen er i fare. 

Det er også sjelden at noen går systematisk gjennom løsningene etter oppdateringer eller endringer i nettverket. Alt dette kunne vært unngått med tydelig eierskap og teknisk drift.

Hvorfor det skjer og hvorfor det fortsetter

Mye handler om hvordan teknologien ble innført. Mange kommuner har jobbet prosjektbasert, med midlertidige løsninger og kortsiktige mål.

Når prosjektet er ferdig, overlates teknologien til drift uten roller, opplæring eller struktur. 

Ofte blir ansvaret liggende i helseavdelingene, som verken har ressursene eller kompetansen til å håndtere det tekniske. Og da smuldrer det opp. 

Mangelen på forankring i ledelsen spiller også inn. Velferdsteknologi ses fortsatt som et tillegg, ikke som en grunnleggende del av tjenestene. Det gjenspeiles i budsjettene, i organiseringen og i hvor lite det stilles krav til leverandørene etter leveranse.

 

Hva må til?

Vi trenger en mentalitetsendring. Kommunene må begynne å behandle velferdsteknologi som det det faktisk er: en integrert del av tjenestene som krever teknisk drift, serviceavtaler, dokumentasjon og kompetanse. En må tenke på den teknisk driftsansvarlige rolle på samme måte og med samme respekt, som man tenker på sykepleieren og behandling av medisin. 

En god start er å etablere rollen som teknisk driftsansvarlig. Det trenger ikke være en stor avdeling, men det må være noen med oversikt og myndighet. Teknisk driftsansvarlig er ikke tittelen, men rollen. 

Denne rollen bør ha dialog med leverandørene, delta i anskaffelser og være en del av det tverrfaglige samarbeidet med helsepersonell. De må være en del av innovasjonen og ledelsen. 

I tillegg må det på plass rutiner for logging, oppfølging, opplæring og kvalitetssikring. Helsepersonell må ha en trygg vei inn til noen som kan teknologi, slik at de ikke står alene når det svikter.

 

Avslutning

Teknologi skal ikke erstatte mennesker. Men den kan forsterke det mennesker gjør best, hvis den virker.

For å få det til, må vi følge opp teknologien hele veien. Ikke bare frem til leveransen og prosjektets slutt. 

Det finnes lite som er verre enn å stole på noe som ikke virker. Derfor må vi bygge systemer som tåler virkeligheten, ikke bare se fine ut i PowerPoint.

For i andre enden står det en bruker. En person som skal kunne stole på at systemet virker. Akkurat nå er det ikke godt nok. Men kommunene kan ikke gjøre det enkelt vis. 

Spørsmålet er: hvem tar ansvar for å rydde opp?

 

 

Artiklene skal gi innblikk, refleksjon og diskusjon.