Hva må til for å lykkes med velferdsteknologi ?

Alle snakker om velferdsteknologi. Få snakker om hvorfor det ikke virker.
Her er noen erfaringer fra innsiden, og hva som må til for å få det til å fungere.

 

 

Alle snakker om velferdsteknologi. 
Få snakker om hvorfor det ikke virker.

Her er noen erfaringer fra innsiden, og noen refleksjoner rundt hva som må til for å få det til å fungere bedre.

Det snakkes mye om velferdsteknologi. Om muligheter, gevinster og forventninger....
Langt sjeldnere snakkes det om det som ikke fungerer. Om rotet, usikkerheten og de små feilene som over tid blir store. Irritasjonsmomentene. 

Os i  #DigitalVelferd har sett innsiden og har lang erfaring herfra. Vi har vært tett på hele tjenestekjeden. Fra montering og teknisk drift til rådgivning og støtte for helsepersonell.
Det samme mønsteret dukker ofte opp. Kommuner vil lykkes med velferdsteknologi, men møter frustrerte ansatte, utstyr som ikke fungerer stabilt og innbyggere som mister tilliten. 

Ofte er det uklart hvem som faktisk har ansvaret. 
Når teknologien svikter, blir det helsepersonell som står igjen. De gjør så godt de kan, men mangler ofte både tid, verktøy og tilstrekkelig teknisk støtte. Da forsvinner tryggheten i hverdagen, og oppgavene tar lengre tid enn de burde. Irritasjonsmomentene bygger seg opp. 

Det som kunne vært løst tidlig, blir ofte stående. Små feil blir ikke fanget opp eller dokumentert. En trygghetsalarm blir koblet fra strømmen, uten at noen følger det opp i helgen. En GPS-enhet blir aldri oppdatert, fordi man gjør det imorgen. Dette skaper uro, både hos brukeren og hos de ansatte som kjenner at de mister oversikt og kontroll.

Gode intensjoner og riktige innkjøp er ikke nok. Det må være kontinuerlig teknisk drift, tydelige rutiner og ressurser som faktisk har ansvar for oppfølging. Både helsefaglig og teknisk faglig. Ikke bare ved oppstart, men gjennom hele livsløpet til løsningen og tjenesten.

På #DigitalVelferd deler vi erfaringer, refleksjoner og faglige perspektiver.
Målet er å bidra til bedre forståelse, enten du jobber med helse, ledelse eller teknologi.

 

 

Fra frustrasjon til faglig forbedring

Det interessante er at problemene sjelden ligger ett sted. Når noe ikke fungerer, er det ofte et resultat av flere små brudd i tjenestemodellen eller utstyret.

Noen ganger starter det allerede ved montering. Utstyr settes opp uten at montøren fullt ut forstår behovet, konteksten eller hvordan løsningen faktisk skal brukes i tjenesten. Da kan teknologien fungere teknisk, men være feil tilpasset hverdagen den skal inngå i.

Andre ganger handler det om kompetanse over tid. Helsepersonell skal bruke utstyret, men får gjerne begrenset opplæring. Når hverdagen er travel og bemanningen er presset, da er det krevende å opprettholde en trygg og stabil kompetanse. Vanskelig å se helheten og vanskelig å huske fra den ene gang til den neste. Da blir teknologien fort noe man jobber rundt, i stedet for å jobbe med.

Support er også en gjenganger. Når leverandørstøtte er vanskelig å få tak i, eller at de ikke forstår situasjonen i tjenesten, da blir feil hengende i lufta. Små avvik får leve lenge, og tilliten til løsningen svekkes. Noen leverandører bruker å kreve av de ansatte at de må dokumentere ned i detalj, hvilket resulterer i at ansatte ikke får hjelpen de trenger, sånn at utstyret fortsatt ikke fungerer, og den ansatte orker ikke selv ringe en annen gang. Her er det nok mange som kan kjenne seg igjen. Samtidig kan det hurtig være mange dårlige support og service avtaler der ute.

Ofte mangler det også en overordnet ressursfunksjon som rydder og koordinerer.
En som ser helheten, prioriterer, fordeler ansvar og følger opp. En ressurs som faktisk har tid, mandat og kompetanse til å gjøre nettopp dette. Men dette er ikke 1 ressurs, da denne overordnede ressurs alltid må splittes i både helsefaglig kompetanse og teknisk faglig kompetanse. Uten begge vil det bokstavelig talt aldri gå, og gevinstene vil utebli.

Og kanskje viktigst. Det mangler ofte teknisk eierskap til hele livsløpet for utstyret. Fra valg av løsning, via drift og vedlikehold, til utfasing og utskifting. Uten dette blir teknologien sårbar, uansett hvor god den er på papiret. Som sagt må det også være en teknisk overordnet ressursfunksjon som har kontrollen.

Veien videre handler derfor ikke om å peke på feil, men om å jobbe mer systematisk.
Å verifisere i stedet for å anta. Å kartlegge behov, årsaker og sammenhenger. Litt som etterretningsarbeid, der målet er forståelse før tiltak.

Når ansatte får et tydelig rammeverk å jobbe etter, blir forbedring mulig. Når roller er avklart, kompetanse bygges over tid og teknisk drift tas på alvor, endrer også opplevelsen seg. Teknologien blir mer forutsigbar, hverdagen blir tryggere og tjenesten mer robust.

Det er nesten alltid mulig å bli bedre, når en vet hvor en skal begynne.

 

 

Så hvordan går vi videre?

Dokumentasjon, verifikasjonstesting og samhandling er tre nøkkelord som henger tett sammen.

Først dokumentasjon.
I dag er vi gode på å dokumentere pasienter og brukere. Det er helt nødvendig.
Samtidig er vi dog langt dårligere på å dokumentere teknologien som skal støtte dem.

Utstyret må også få sin historie. Hva er installert, når ble det satt opp, hva er gjort av endringer, og hvilke feil har oppstått underveis. Ikke bare når noe går helt galt, men også de små avvikene som dukker opp i hverdagen.

Over tid gir dette verdi. Når feil kan spores, kan man se mønstre. Gjentakelser blir synlige. Da kan en justere løsninger mer presist mot faktisk behov, i stedet for å gjette. Dokumentasjon blir ikke et byråkratisk krav, men et faglig verktøy.

Denne dokumentasjonen er også helt sentral for verifikasjonstesting.

Verifikasjonstesting handler i praksis om å finne ut om utstyret faktisk fungerer slik det er ment å fungere. Ikke bare i teorien, men i den virkeligheten det brukes i.
En sensor kan fungere teknisk sett, men likevel gi feil varsler. Den kan være riktig montert, men feil plassert. Eller den kan reagere på forhold i rommet som ingen tok høyde for.

Uten dokumentasjon blir dette vanskelig å avdekke feil og mangler. Med dokumentasjon kan ansatte eller spesialister gå systematisk til verks.

1. Hva skjedde før feilen oppstod.
2. Hva var annerledes.
3. Når oppstod feilen. 
4. Hva var annerledes.
5. Har dette skjedd før.

En må tenke i detalj og svart/hvit - 1/0 - handling/konsekvens
Men da må en skjønne utstyret og hva behovet det er.
Da blir feilsøkingen mer presis, og tiltakene vesentlig bedre og mer stabile for ettertiden.

Verifikasjonstesting er ikke en engangsjobb. Det er en prosess som bør gjentas, særlig når bruksmønster endrer seg, personell roteres, eller teknologien oppdateres.
Utstyret skal følges opp og gis samme omsorg som pasienter får.
Slik bygges trygghet over tid.

Det tredje nøkkelordet er samhandling.  
Samhandling handler om å snakke sammen, men også om hvordan vi gjør tingene og dele erfaringer. Hjelpe og bistå hverandre. Spørre hverandre til råds og koordinere dette ut i tiltakene.

Ansatte i rotasjon må videreføre erfaringer. Avdelinger må dele observasjoner. Ulike fagmiljøer må lytte til hverandre.

Det holder ikke å si at dingsen ikke virker. Det hjelper langt mer å beskrive hva som skjedde, når det skjedde, og hva en tror kan ha påvirket situasjonen. Alt er bedre enn ingenting, men presise beskrivelser gjør en enorm forskjell. Ressurspersoner inne helsen skal kunne dette og denne type tenking.

For en tekniker som kommer inn i en avdeling i full drift, er dette avgjørende.
Ofte møter man et rom fullt av aktivitet, frustrasjon og lite konkret informasjon. Da blir det krevende å hjelpe, uansett hvor dyktig man er.
Teknikeren gjør sitt, gjerne i samarbeid med IT. Men også IT trenger informasjon for å kunne bidra. Uten beskrivelser, dokumentasjon og historikk blir feilsøking mer gjetning enn fag.

Her kommer også det større bildet inn. Hver avdeling, virksomhet eller kommune trenger ikke å finne opp alt på nytt. Gjennom samhandling kan erfaringer deles raskt. Det som tok måneder ett sted, kan løses på dager et annet.

Når vi deler erfaringer, står vi sterkere. Kompetanse vedlikeholdes bedre. Feil og mangler kan dokumenteres grundigere. Dialogen med leverandører blir mer konkret og mer likeverdig.

Da handler det ikke lenger om enkelthendelser eller frustrasjon.
Det handler om kontinuerlig forbedring, basert på kunnskap, erfaring og samarbeid.

Og det er der velferdsteknologi faktisk begynner å fungere.

 

 

Artiklene skal gi innblikk, refleksjon og diskusjon.