Vet du hvem som har ansvaret når det svikter?

Mange tror velferdsteknologi handler om å kjøpe inn riktig utstyr. 
Men når alarmen ikke virker, hvem har ansvaret? 
Denne teksten peker på det kritiske gapet mellom helsepersonell og teknisk drift.

 

Implementerings feil  

Mange kommuner tenker kanskje at de ikke har råd til å ha beredskap hele døgnet. 
Men de glemmer hvilke oppgaver som må løses uansett, bare på en mer usynlig og uforutsigbar måte. Ofte er det ingen som helt forstår hva som er galt, og dermed blir det heller ikke rapportert. Det bare "funker ikke". Og da går det heller ikke an å rette opp.

I stedet lager man seg midlertidige løsninger, og jobber rundt problemet. 
Det helsepersonell egentlig trenger, blir borte. 
Og med det forsvinner også gevinstene.

Dette må kommunene huske på når de lager strategier og planer. De må snakke med dem som faktisk kan teknologien.

Hvem er det helsepersonell egentlig kontakter når noe svikter? Er det IT? En innkjøper? En hjelpemiddelstekniker? En kollega som har tatt på seg ekstra ansvar uten formell rolle?

Er det en reell vaktordning? Eller bare en frivillig dugnad?

Dette er ikke hypotetisk. Det skjer hver dag i norske kommuner.

Å ha teknologien er ikke det samme som å lykkes. 

 

Norske kommuner har gjennomgått en digital transformasjon. 

Velferdsteknologi er i ferd med å bli en naturlig del av tjenestene. Men det er fortsatt store forskjeller på hvor godt dette er forankret og organisert.

Helsedirektoratet sier det rett ut:

"Manglende forankring og strukturert drift av velferdsteknologi er en av hovedutfordringene i mange kommuner."

 

Helsedirektoratet: Omsorg 2022

 La oss dobbeltsjekke dette grundig.  
Omsorg 2022 – årsrapport: Velferdsteknologi i omsorgstjenesten fra Helsedirektoratet:

• I kapittel 6 «Veien videre – oppsummering av innspill og noen sentrale tiltak» beskrives barrierene i kommunene. Et gjennomgående tema er manglende strukturer for drift og forankring av velferdsteknologi

• Sammendraget bekrefter at utfordringene ikke handler om teknologien i seg selv, men om manglende organisering og støtte rundt den. Det heter at «det er både dårlige og gode erfaringer med integrering…» og at kommunene trekker fram strukturelle mangler ved bruk og spredning
  

 

I sammendraget pekes det på at det ikke er teknologien i seg selv som er utfordringen. Det er organiseringen rundt. Kommunene selv peker på strukturelle mangler og tilfeldig bruk og spredning.

Det holder ikke å ha teknologien. Det må være tydelig hvem som har ansvar for å drifte, teste, feilsøke og forbedre den. Det ansvaret kan ikke ligge hos en overbelastet sykepleier. Og det må ikke forsvinne i organisasjonsendringer.

 

Et kritisk hull mellom teknologi og tjeneste

Velferdsteknologi er koblet til liv og helse. Når den svikter, er det ikke bare et teknisk problem. Det er en trussel mot tryggheten til dem som stoler på hjelpen.

Og det vil skje. Teknologi svikter før eller siden.

Manglende ansvar og eierskap gjør at feil blir stående. Helsepersonell vet ikke hvem de skal kontakte. Hvordan skal de vite om det er brukerfeil, teknisk feil eller systemfeil? Skal de melde det som et avvik? Til hvem?

Teknologien må følges opp. Personalet må vite hvem de kan kontakte. Og det må være rutiner for å fange opp svikt tidlig.

Meld. St. 9 (2023–2024) peker på viktigheten av trygghet og forutsigbarhet. Teknologi skal gi støtte, ikke være en kilde til frustrasjon.

"Tjenester med teknologi krever at brukeren opplever trygghet og mestring, og at tjenestene fungerer pålitelig i hverdagen."

Meld. St. 9 (2023–2024), kap. 2

Liv og Helse. Og teknologien trenger også omsorg.  

 

Hvem har egentlig ansvaret?

I mange kommuner er teknologien organisert som et tillegg. Noe man bare antar at personalet kan bruke og fikse. Leverandører tilbyr opplæring og support, men når noe svikter, sitter helsepersonell ofte alene med ansvaret.

Har din kommune en teknisk driftsfunksjon? Har noen ansvar for kvalitetssikring?

Dette handler ikke om å skyve ansvar. Det handler om å fordele det riktig. Teknologi som trygghetsalarmer og medisindispensere er kritisk infrastruktur. Den krever vedlikehold og teknisk oppfølging, på lik linje med annet helseutstyr.

Hvis strukturen ikke finnes, må den bygges. Teknologi trenger også omsorg.

 

Hvordan ser det ut når det virker?

Når velferdsteknologi fungerer, er det sjelden tilfeldig. Det er resultat av teknisk drift. Når noen har oversikt. Når noen har ansvar. Når feil fanges opp og rettes. 

Helsepersonell må vite at de ikke står alene. De må ha et sted å melde feil. Noen som følger opp. Noen som vedlikeholder systemene og jobber forebyggende.

Det gir trygghet. Og det frigjør tid til å gjøre det de er best på.

 

En ærlig erkjennelse

Mange steder fungerer det ikke slik. Teknologien er der, men strukturen mangler. Kommunene må slutte å se på dette som ekstraarbeid. Det er ikke helsepersonell sitt ansvar å drive teknisk vedlikehold.

Noen må ha oversikten. Noen må ha kompetansen. Noen må ha ansvaret.

Teknologien kan gi store gevinster. Men da må den virke. Hver gang. Alltid.

Hva er neste steg?

Still noen enkle spørsmål:

• Hvem har teknisk ansvar?
• Hvem overvåker systemene?
• Hvem får beskjed når noe svikter?
• Hvem kontakter helsepersonell?

Hvis du ikke vet svaret, er det kanskje på tide å finne det ut.
Dette handler ikke om å finne skyld. Det handler om å bygge strukturer som virker.

 

Ville du latt elektrikeren dosere medisin? Nei?
Da bør du heller ikke forvente at sykepleieren skal være tekniker. 

 

Artiklene skal gi innblikk, refleksjon og diskusjon.