Det er ikke tjenesten som svikter

Det er teknologien. Men først og fremst 

Vi må la helsepersonell være helsepersonell

 

 

Mangel på folk er reelt. Men det er også sløsing med ressursene vi allerede har. Alle roper på mer folk. Det vi virkelig trenger, er å bruke de vi har på en smartere måte.

Det jobbes iherdig bak kulissene for å gjøre velferdsteknologi til en mer integrert og brukervennlig del av hverdagen. Her må det tas hensyn til masse forskjellig personale, brukerbehov og pårørende. Masse mennesker som på hver sin måte skal bruke teknologien. Det er kjempekomplekst, og det krever en del ressurser å få frem nytteverdiene som vi så sårt trenger. Vi trenger mer personale, flere tjenester og mer kapasitet. Det vet alle. Men vi trenger også å frigjøre ressursene vi allerede har, med bedre systemer og støttefunksjoner. 

Gevinstene vi søker i tjenestene med teknologi er ikke nødvendigvis lette å finne. Men med de riktige ressursene kan man lett koordinere dansen fra implementering og forankring, videre inn i stabil drift. Da vil kommunene kunne tilby all slags velferdsteknologi og helseteknologi og annet IoT-utstyr i tjenestene sine. Alt sammen som kan effektivisere og gi mer frihet og velferd til de som benytter tjenestene. Ikke bare i helsen ☝🏼

Men her kommer det gode spørsmålet: Hvordan får vi tjenestene inn i en stabil drift? Jo, for i tjenestene har vi flinke folk som har lang erfaring på tvers av helsesektoren. De skjønner behovet, og de skjønner å forankre helsefaglige rutiner. IT-avdelingen har også kontrollen på det meste IT-tekniske, rundt nettverk og mobiltelefoner for velferdsteknologien.

Men, foregående spørsmål var ikke det egentlige gode spørsmålet 😵💫 Det veldig gode spørsmålet er: Hvordan får vi teknologien til å være i en stabil drift? Teknologien i seg selv. Uansett hvilket konsept den går under som velferdsteknologi eller smartby eller what ever.

Jo se, teknologien trenger omsorg den og. Den trenger og en klem og litt oppmerksomhet. Den trenger noen som ser den og forstår den. Den trenger å bli montert ordentlig og korrekt, samt derpå god service og vedlikehold. Den trenger også å bli anvendt på korrekt måte for å maksimere nytten, dvs. den må brukes i forhold til behovet. Det er et behov som først og fremst skal løses.

 

👉🏼Innen teknologi lærer man begrepet «Single point of failure»

Her vil man se at teknologien har mange sårbare feilpunkter. Menneskene er variabler med vikarer og forskjellige kompetanser. Mens teknologien, den er som den nå engang er, som har et bestemt formål og en bestemt måte å fungere på. Den har ikke følelser, men den kan gå i stykker den også.

 

Da må man verifikasjonsteste teknologien:

• Hva som er feil med løsningen?
• Hvordan burde det fungere?
• Hvilken del er det som feiler?
• Hvorfor feiler det?
• Hva skal fikses?
• Hva skal byttes?
• Hjalp det å bytte?
• Hjalp det å justere?
• Hvorfor?
• Hvorfor ikke?
• Er det utstyret som feiler, eller er det mennesker som bruker det feil?
• Skal det mer opplæring til?
• Var det riktig løsning for behovet?

 

Masse som må verifikasjonstestes. Hvis noen har erfaring med dette, da skal kommunene nok lykkes. Her er det fokus på utstyret, ikke nødvendigvis menneskene og tjenesten. Teknologien.

Her må da superbrukere hjelpe 🏆 Men det er forskjellige typer superbrukere: F.eks. må det både helsefaglig og tekniskfaglig bakgrunn inn i driften. Superbrukere med helsefaglig bakgrunn kan ordne opp i enkle ting med knapper osv., som en førstelinje. De er ute hos brukerne hver dag og kjenner tjenesten best, og kan da naturligvis ta enkle serviceoppdrag som tar få øyeblikke. Superbrukere med tekniskfaglig bakgrunn har tyngden innenfor teknisk kompetanse som må til for større og mer avanserte montasje- og serviceoppdrag. De kan programmere utstyret og finjustere parameterne så de passer til det enkelte behov.

Som en hybridrolle er det da nødvendig å ha en teknisk driftsansvarlig som koordinerer showet, så hele dansen fungerer perfekt og synkront i alle ledd og parallelt. Denne trekker trådene sammen mellom alle avdelinger, superbrukere, ledere, teknikere, leverandører, kompetanse, erfaring, opplæring, veiledning, rådgivning, ledelse,,,,,, Dette er ofte delt ut på flere folk, som er i forskjellige avdelinger 🫤 som derfor resulterer i en fragmentert drift. Du ser ikke sånn organisering rundt driften i privat næring. Eller sånn satsing...

Men rådgivende roller rundt VFT, samt spesialiserte teknikere, burde stort sett alle hentes ut av den enkelte kommune og løftes inn i et felles IKS for fellesskapets bruk. Sånn at alle kommuner kommer opp på ekspertnivå og de virkelig suksessfulle gode tjenestene, hvor teknologi spiller en nøkkelrolle. Det er ingen grunn for at de ressurser ligger låst ute i den enkelte kommune?

Alle snakker om tjenestene. Få snakker om teknologien. Men det er teknologi som svikter - ikke folk. Likevel er det folk som blir stående alene når det smeller. 

 

👉🏼Hvis drift og eierskap er uklart kommer gevinstene aldri!

Ingen danser uten musikk. Og teknologien spiller ikke seg selv. Så hvordan får vi det til å spille? Hvordan får vi til samspill i praksis og over tid?

Det er nettopp i overgangen fra prosjekt til stabil drift at mange faller gjennom. Det er her det er mest sårbart for at noe går galt 💥 Tjenesten er ofte klar, men hvem følger teknologien opp når hverdagen kommer? Er det laget en god tjenestemodell som viser tydelig ansvar og knytter rett oppgave til rett ressurs? Hvem holder oversikt over dokumentasjon, lager, support, rutiner og tekniske oppdateringer?

Her handler det ikke om flere stillinger 💸 Det handler om riktige roller og riktige ressurser. Kommunene trenger en teknisk driftsansvarlig som kjenner utstyret, vet hva som kan gå galt, og som koordinerer folk, system og leverandør.

Denne rollen må være helhetlig. Den må få snakke med både helseledere og IT, og få delta i møter. Om ikke annet så for å få nyttig informasjon direkte. Den er og blir en del av ledelsen, og må også få være det. Dette er lederen for at teknologien brukes korrekt og fungerer innover i kommunen. Den må kunne prioritere å hjelpe driften når noe feiler og sørge for at det ikke skjer igjen. Også i helger og på helligdager 😨... Rollen må ha mandat til å bidra i anskaffelser, drift og opplæring. Den må lære seg teknologien til fingerspissene. Både styrker og svakheter. Feil og mangler som må unngås. Beste praksis for montering, bruk og drift. Og den må samarbeide tett med både superbrukere og tjenestene.

Men det er ikke realistisk at hver kommune skal bygge dette alene. Eller at alt er på 1 person. Dette burde i praksis være en egen avdeling der flere spiller på lag 💯 Med spesialkompetanse, fordelt ansvar og en felles vaktordning. En stordrift som kommunene kan utnytte maksimalt.

 

 

 

Mange har bare én tekniker. Andre har ingen. De fleste har nok kun superbrukere, som ofte står alene uten noen å spørre om tekniske råd, annet enn hos en ekstern leverandør.

Derfor bør disse funksjonene samles i et regionalt fellesskap 🤝🏼 Et IKS. Der spesialiserte rådgivere, -teknikere og -prosjektressurser er tilgjengelige for alle. Der læring og kvalitet deles mellom kommuner. Der superbrukere kommer for å lære og mestre sin del av den tekniske driften til perfeksjon. Og der teknologien faktisk får den oppfølgingen den trenger.

For teknologien er ikke en engangsanskaffelse. Den er en kontinuerlig innsats. Og uten drift og eierskap kommer verken tryggheten, effektiviseringen eller gevinstene.

Jeg vet i hvert fall hvordan vi tenker i den tekniske bransjen. Der handler det ofte om stordrift for å overleve, utvikle seg og levere kvalitet. I kommunesektoren holdes mye i gang med lokal innsats og sterk vilje. Kanskje til og med mot alle odds 🤞🏼

Jeg har selv fått muligheten til å jobbe med dette i to kommuner, og snart også en tredje. Det står ikke på viljen, og det gjøres mye bra arbeid. Jeg har møtt dedikerte ansatte og dyktige fagfolk som virkelig får ting til å fungere, ofte under krevende rammer og travle dager.

Jeg vet gjennom mitt nettverk, at det ligger veldig forskjellig an i de ulike kommunene i Norges land ❤️ Stort sett uansett størrelse. Noe handler om kultur. Noe handler om ressurser. Noe handler om politikk. Hver kommune bør ha tilgang til samme kunnskap, samme støtte og samme mulighet til å lykkes.

Mange ønsker å beholde styringen lokalt, og derfor stanser utviklingen ofte ved et minimumsnivå. Men dette fagfeltet er ikke noe man bare påtar seg i kommunal sektor. Det krever erfaring, innsikt og et faglig fellesskap å utvikle seg i. Det krever standardisering.

For å spesialisere seg som tekniker finnes det i dag ingen tydelig vei innenfor kommunen. Det betyr at denne kompetansen i stor grad må rekrutteres utenfra, fra privat sektor eller andre fagområder, eller utvikles internt gjennom omstilling og tverrfaglig erfaring. Men dét tar tid. Og uten struktur og støtte rundt rollen, blir det sjelden varig. Da er det vanskelig å opparbeide seg stabil og fornyende erfaring.

 

👉🏼Det er for sårbart til at én og én kommune skal sitte alene 😵

Noen vil kanskje kjenne seg igjen. Andre kanskje ikke. Kanskje du tenker at dette ikke gjelder din kommune. Kanskje du har en annen erfaring. Men da håper jeg du deler det 🤩

For det er nettopp sånn vi kommer videre til ‘next level’ 💪🏼  

 

 

Artiklene skal gi innblikk, refleksjon og diskusjon.